All at once the crowd begins to sing

Da jeg annonserte hjemme at jeg skulle ta meg en tur til Torunn, (overraskende nok i seg selv, vi er alltid hos meg) kom mamma med det vennlige tilbudet om å kjøre meg. (De som kjenner meg vet at dette egentlig ikke er et realt spørsmål å stille meg med mindre jeg skal på skolen eller det er fare for orkan) Til tross for tilbudet takket jeg nei, pakket meg inn i alskens ullklær, fant fram de største høretelefongreiene jeg fant, oppdaterte iPoden, og trasket min vei for å møte Torunn på halvveien.

Torunn ble i storhumør da det viste seg at jeg hadde kjøpt med kakao. Som den heldige piken hun er fikk hun seg tverrfløyte til jul. Hun tok også på seg den nokså krevende oppgaven å lære meg å spille en sang. Til tross for at Torunn er en flott lærer, endte det opp med at jeg plystret mer enn jeg spilte fløyte. Torunn er også den stolte eier av en munnharpe. Jeg fikk ikke en eneste lyd ut av den, men Torunn er, som vist på bildet, et naturtalent. En annen skatt hun har er en tunisisk sekkepipe. DETTE derimot, var mer til min natur.

Jeg trivdes godt da det viste seg at jeg nesten var flinkere enn Torunn. Men det skal sies at hun ikke var så aller værst. Munnspillene fikk også gjennomgå. Neste gang blir det bongotrommer.

Så, etter planleggingen av vår kommende sang (sang av begge, torunn på fløyte og munnharpe, meg på tunisisk sekkepipe og munnspill), en deilig kopp gløgg, og en utrolig nok ganske spennende dokumentar om musikkgreier, pakket jeg på meg alt utstyret og tuslet meg hjemover igjen.

I morgen er det duket på til middag og vin hos vår alles kjære Lise, og planen er å nyte ferien fult ut før skolestart.

Cheers, Helene.